Som sagt er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men jeg kan jo starte med bostedet. Vi bor altså hos Marit som jobber som misjonær her nede. Hennes oppgaver er mange har vi skjønt! Hun driver mye med ulikt helsearbeid og underviser blant annet på en jordmorskole. Hjemme hos Marit er det overraskende stort, to etasjer, og vi har eget gjesterom. Det er en herlig blanding av norsk og pakistansk. Og generelt er det veldig misjonærisk. Med andre ord er det mye utsmykning i form av bibelvers, både på norsk, urdu, svensk og engelsk og mye jesusbilder og andre bibelmotiver. Akkurat sånn er misjonærhjem skal være. Også er det vannklosett og dusj her, det er ganske alright i grunn.. Det er også er veldig søt hund her, Lady. Hun er særdeles selskapssyk og kommer gjerne byksende inn på rommet vårt om morgenen, Jeg setter veldig pris på lyden av hundelabber mot flisene. Da føler jeg meg hjemme!
Dagen i dag har vært lærerik! Vi har besøk det de kaller brick fields, det vil si der man lager bricks, altså murstein. De som jobber der er slaver. De har så stort lån til eieren at de aldri kan klare å betale det tilbake og må derfor jobbe med å lage bricks hele livet. Det gjorde inntrykk å se de små barna som vokser opp der. De jobber riktignok ikke, men er med foreldrene ut på markene. Noen få går på skole. Når barna blir store nok jobber også de. Det er tungt arbeid, og ikke godt betalt. De får mellom 2-5 dollar for 1000 bricks, noe som vil ta to stk ca 1 1/1 dag å lage. To av de som viste oss områdene hadde selv jobbet der og var heldige som hadde kommet seg ut av det. De gjør det de kan for å hjelpe nå. Regjeringen bryr seg ikke om det fordi de som jobber der ikke har noe personnummer, og kan derfor ikke stemme og har med andre ord ingen innvirkning når det valg. De er derfor ikke av interesse for politikerne. Det er triste skjebner med andre ord.. Som dere skjønner blir det voldsomme inntrykk og det er i grunn vanskelig å sette ord på det.
Fremmover kommer vi først til å være i Lahore før vi skal reise en del rundt i landet for å se ulikt arbeid. Vi skal både nord og sør, henholdsvis til Abbotabad og Islamabad i Nord og til Karachi i sør. Spennende! Jeg vet noen er veldig spente på å se meg i shalwa kameez, men jeg har faktisk ikke tatt noen bilder av meg selv enda, det er så mye spennende å ta bilde av at jeg glemmer å ta bilder hvor jeg er med. Men jeg lover at det skal komme!
Her er bilder fra The Brick Field:
Alle er med. Fra gammel til ung.
Her prøver Gunhild seg på mursteinslaging.
Disse guttene syntes det var veldig gøy å få se bilder av seg selv på kameraet.
Han her likte rett og slett å pose og fortalte de andre hvordan han stod på bildet etterpå. Ungene var veldig kontaktsøkende og jeg fikk vondt langt inn i hjerterota når jeg tenkte på hvordan livet deres er og kommer til å bli. Det som imponerte meg stort var humøret til både barna og de voksne. På tross av hvordan de har det var de i godt humør.
På vei tilbake dro vi innom en skole i landsbyen. Her synger de om en elefant.
Litt bilder fra hjemmet også, så ser dere hvordan vi bor:
Marit skal fikse litt på Shalwa kameezene våre
Vårt fine rom.
Stue/spisestue
Lady, min kjære venn
2 kommentarer:
Nå sitter jeg med tårer som triller nedover kinnene. For en måned dere kommer til å få! Alle de inntrykkene allerede. Det er veldig rørende å lese om tankene dine og hva det dere opplever gjør med hjertet. Og bildene.. vakre, uttrykksfulle og megetsigende!
Jeg gleder meg til fortsettelsen, og er veldig glad du får til å blogge mens dere er der nede!
så spennende! veldig godt å lese at Gunhild er der! hilsen Gunhild
Legg inn en kommentar