A Fine Frenzy - Almost Lover

En fin dag

Slik så min første (hele) dag i Norge ut:

Jeg stod opp ti på åtte, lys våken. (Dette skyldes selvfølgelig at klokken da er ti på tolv i Pakistan). Så fant jeg frem freia påskeegg som stod på bordet ved siden av meg. Det vil si, de to jeg ikke spiste kvelden før. Johanne hadde nemlig satt en fin, liten, lilla kartong med slike fantastiske påskeegg på den nyoppredde senga mi når jeg kom hjem. Fin fint å komme hjem til! Så satt jeg på entourage og så på to episoder før jeg tok meg en laaaang og herlig dusj, full av trykk. (Det er det pent lite av i Pakistan nemlig.) Etter dusjen var det tid for frokost. Johanne var så snill at hun handlet inn alt jeg hadde lyst på. Nemlig løvtynn spesial salami, havreknekkebrød, norvegia, yoplait ekstra lett blåbæryoghurt og meierienes premium appelsinjuice. Perfekt frokost! Når frokosten var godt plassert i magen fant jeg frem det korteste skjørtet jeg kunne finne (fordi jeg kan gå i hva jeg vil i Norge!), skinnjakke og solbriller og gitt ut i solen for å nyte våren. Kjøpte selvfølgelig kaffe på vegen! Så tuslet jeg bort til frisøren min, som til min store glede hadde ledig time til meg der og da. Hurra! Med nyklippet og nyfarget hår gikk jeg over telthusbakken til Grünerløkka hvor jeg kjøpte en ny kaffe (ja, jeg har virkelig hatt abstinenser), denne gangen en dobbel cortado fra kaffebaren som kan det best, Tim Wendelboe. Med kaffen i hånda tok jeg turen til velouria vintage, og deretter alle de andre vintagebutikkene i markveien for å finne en kjole til bryllupet. Dessverre uten hell, men gøy å titte uansett! Så tuslet jeg videre gjennom byen og hjem igjen. Det er hva jeg kaller en perfekt dag! Norge er et flott land, og Oslo er en fantastisk by!

Snart tilbake i Norge

Nå er kofferten pakket. Den var ganske nøyaktig 20 kg og meget full. Flyet går 14.20 imorgen, og etter 27 timers reise er jeg tilbake i Norge! Det skal bli veldig, veldig deilig! Ekstra deilig og veldig koselig er det at mamma henter meg på flyplassen. Noe sier meg at det blir ganske tårevått, fordi det er så fryktelig mye rare tanker og følelser inni meg etter disse 4 ukene. Det blir litt rart å reise herfra også. Har jo blitt kjent med en del mennesker, og på tross av alt som er annerledes og alt jeg ikke liker ved dette landet, har jeg blitt glad i Pakistan. Jeg vet jo heller ikke om jeg noen gang kommer tilbake. Man tar jo ikke akkurat en liten svipptur ned hit. Nå er jeg trøtt, og skal finne senga. Neste blogg kommer fra Norge!

Nå ligger jeg og Gunhild syke i hver vår seng. Runde nr 2 med dårlige mager. Hurra! Heldigvis er vi på bedringens vei. Orker ikke så mye, men tenkte jeg skulle benytte anledningen til å blogge litt. Etter litt salte kjeks, suppe, lyse (norske) knekkebrød, potetgull, cola og paracet har jeg krefter nok!

I helgen har vi vært i Karachi. Der var det varmt! Helt annet klima enn her i Lahore. Klamt er stikkordet. Heldigvis var det vifter overalt. Det dumme er at strømmen kom og gikk litt som den ville i Karachi. Da stoppet viftene og vi svettet. Dette hadde en tendens til å skje når vi skulle lære barna en sang eller lignende. 

Turen var veldig bra, og veldig slitsom. Det er ganske slitsomt å bo sånn midt oppi all den Pakistanske kulturen. Her hjemme i Lahore bor vi jo tilnærmet det man kan kalle norsk, med dusj, do og norsk frokost. På tur derimot er det ikke sånn. Da er det bare å sette seg på huk på disse herlige hull-i-bakken-doene, la dusjen bli erstattet av klut og spise middag til frokost, lunsj og middag. Pakistanere spiser nemlig ikke brødmat. Bare middag, middag og atter middag. Heldigvis er middagen god, men det blir litt mye av det gode. Forøvrig fikk jeg også for første gang servert noe jeg virkelig slet med å få ned. Vi skulle nemlig spise på restaurant. Da er det jo selvfølgelig slik av mennene bestemmer hva vi skal spise og bestiller til alle. Maten kom og så god ut den. Og jeg tok en bit av hva jeg trodde var en grønsak. "You know what this is"? spurte en av mennene. No, svarer jeg. "It's inside the wound". Marg altså! Nam! Slet litt med resten av måltidet da kan du si. Det er også sånn at alle vil ha en del av deg. De skal hilse og prate og klemme og styre. Dette er både hyggelig, men og litt utmattende til tider. Særlig siden det kan være vanskelig å kommunsiere fordi mange kan svært lite engelsk. Programmet for turen bestod av diverse møter/seminarer hvor Marit skulle prate. Vi hang som vanlig med og presenterte oss for n'te gang. Høydaren for turen var å få være på stranda og ri på kamel. Det var riktignok ganske trist å ikke få bade! I tillegg fikk vi møte masse fine mennesker. Som vanlig var de veldig gjestfrie og foret oss særdeles godt. 

Klare for avreise, selvfølgelig i shalwa kameez.

Det nærmeste man kommer bading i Pakistan. (Med mindre du bader med klærne på da).

Det er litt skummelt når kamelen kneler ned. Så vi ler. Vi lo mye på kamelturen mens vi sang om Kamelen Klara. 

Nydelige barn som følger med på fortellingen Marit forteller.

Som vanlig opptrer skolebarna for oss. 

Denne lille frøkna var fryktelig konsentrert. 

Verdens nydeligste jente, Sara. Hun bodde hos paret som hadde ansvaret for oss. 

Men jeg har skrevet dette har vi forresten hatt besøk av en gul firfisle! 

Nå har jeg bare i igjen to dager i Pakistan. Om tre dager drikker jeg svart kaffe fra starbucks i Abu Dhabi mens jeg får manikyr og pedikyr på tips and toes. Om 4 dager henter mamma meg på flyplassen. Hurra hurra hurra!

Tilbake i Lahore

Etter vi kom tibake fra Islamabad på torsdag har vi hatt en litt roligere periode. På fredag fikk vi helt fri, noe som rett og slett var helt nødvendig etter reisen. Det er ganske slitsomt å være på reise her og bo i private hjem. Dagen gikk med til å sove lenge, slappe av og vaske tøy. 

På lørdag var vi på jenteinternatet/barnehjemmet igjen. Denne gangen hadde jeg ansvaret for å fortelle dem en historie fra bibelen. I grunn ganske likt det jeg pleier å gjøre på sub, bare at barna var eldre og at det var på engelsk! Selv om jeg jo føler meg ganske trygg på engelsken var det ikke bare bare. Det er rart å bli tolket og måtte ta unatrulige pause. Men det gikk da greit. Etterpå var det full vaksinering av ungene. Gunhild er sykepleier og hjalp til. Jeg fikk gi de poliodråper. Her var det andre tilstander enn hjemme. Ungene fikk stille seg på rekke, så fikk de en sprøyte av Gunhild, to dråper i munnen av meg, også en ny sprøyte av Marit. Ikke noe nå skal jeg forklare deg hva som skjer, du vil kjenne et lite stikk først og så sprøyter jeg litt væske inn i armen din, dette går så bra så, her i gården. Nei, da. Her må man være effektiv og bruke tiden man har. 

På søndag hadde vi også helt fri (for at dere ikke skal tro av vi har fri i hytt og pine, dette er de to eneste fridagene vi har hatt). Da benyttet jeg og Gunhild anledningen til å få litt sol på våre bleke kropper. Til tross for at vi har vært her i 2 1/2 uke ca har vi ikke vært mye i solen. Vi går svært lite her nede (så ja, jeg legger på meg) og alt av aktiviteter vi er med på skjer innendørs. Derfor var det deilig med et par timer med soling Model Town Park. Det kan jo diskuteres om det kan kalles soling. Shalwa kameezen var jo selvfølgelig på, så det var jo bare armene og ansiktet som fikk sol. Ellers fikk vi ganske mye oppmerksomhet da vi var de eneste hvite der. Det er vi forøvrig overalt hvor vi går. Har enda ikke sett noen andre enn som som ikke er Pakistanere. Model Town er forresetn området vi bor i her. Veldig fint! Her får jeg og Gunhild gå sammen uten følge. Det er deilig. Ellers et det et marked til vi akkurat har fått vite at vi også kan gå til alene. Ellers må vi alltid gå med Marit eller noen andre. Helst skal man jo gå med en mann her nede. To jenter som går alene gir nemlig feil signaler. Som Marit sier, da er dere fritt vilt. Det er veldig fremmed, men man kjenner det faktisk på kroppen. I går var vi ute og gikk en tur (noe vi har begynt med i det siste fordi vi aldri går ellers) ble det mørkt mens vi gikk og da kjente vi hvordan vi ble målt opp av ned av mennene som satt langs veiene. Det er ikke noe særlig. Kvinner og menn forholder seg helt annerledes til hverandre her. 

Akkurat det der å ikke få gå hvor jeg vil når jeg vil begynner å bli frustrerende. Det er veldig uvant og jeg kjenner at jeg føler meg lite fri her nede. Vi må bare dilte etter Marit. På onsdag skal vi på litt sightseeing og da må vi ha med oss en av sjåførene (ja, han som gav oss fotmassasje) for å kunne dra. Det var ikke snakk om å kunne dra alene. Det gjør meg irritert at jeg ikke kan gjøre det fordi det ikke er trygt. 

Det at jeg ikke kan gå hvor jeg vil og være alene gjør at jeg begynner å glede meg til jeg kommer hjem. Jeg savner det veldig! Har ikke vært alene på 2 1/1 uke! Hender jo at jeg er alene i et rom, men det er alltid noen i rommet ved siden av eller rett i nærheten. Så jeg gleder meg til hverdag, til å gå alene i Oslos gater, til kaffe (jeg er drittlei av pulverkaffe, det er det eneste de har her nede), til øl og til å se familie og venner igjen.

På fredag drar vi til Karachi, det ligger langt sør og er den største byen i Paksitan. Visstnok er den også noe mer vestlig. Her skal vi være til mandag. Jeg skal være litt søndagsskolelærer igjen også. Blir godt å reise litt igjen, selv om det er ganske slitsomt som sagt. Man opplever i alle fall mye! (Det kan bli litt mye venting da og vi ikke skjønner jo ikke alltid hva som skjer fordi det ofte går på urdu). 

Dagen i dag har blitt brukt til oppgaveskriving (som jeg har pause fra nå). Har faktisk vært ganske flink og den begynner å nærme seg slutten. Det er nemlig Mohammads bursdag i dag, så alt er stengt. 

Litt bilder fra de siste dagene:

Undertegnede in action. Er jeg ikke fin med rosa sjal over hodet?

Noen syntes det var litt vondere enn andre..

Vi prøver å bli brune.

I den veldig store, veldig fine parken. 

Ja, også har vi fått henna maling. Det går visst vekk etter 1-2 uker.

Hej så lenge!

I Pakistan der kan alt gå an (der er de like tøyeste og rare alle mann)

Med fare for å høre rasistisk ut må jeg innrømme at denne bakvendtlandsangen har dukket opp flere ganger i løpet oppholdet her i Pakistan. Det er så mye som er snudd på hodet og de får ofte 5 og 2 til å bli ni. Det er litt mangel på logikk og fornuft her nemlig. La meg skildre litt fra de siste dagene for å gi et inntrykk av hvordan ting kan være her. Vi har nemlig vært på tur til nord i landet, nærmere bestemt til Abbotabad, og da fikk vi virkelig oppleve Pakistan.

Det var Guhild, Marit, meg og 4 menn herfra som dro. Han ene var med som sjåfør, noe som er veldig vanlig her. Det er forøvrig også veldig nødvendig med gode sjåfører. Jeg hadde aldri trodd at det kunne kjøres biler ned noen av de veiene og smugene vår utmerkede sjåfør klarte å manøvrere seg nedover. I alle fall, jeg skal gi et lite utsnitt fra turen.

Vi bodde privat, noe som er en opplevelse i seg selv. Vi skulle ha to overnattinger i Abbottabad, og da er det ikke sånn at vi bor samme sted to netter på rad. Nei da, det er nemlig stor stas å ha gjester og de er et veldig gjestfritt folk! Etter en god natts søvn under mye pledd og sjal den første natta (det er kaldt om nettene i nord) stod vi opp og fikk frokost. Så var det tid for morgenstellet. Det er ikke dusj og heller ikke vask, bare en spring med kaldt vann med en stor bøtte under. Doen er et en hull i bakken som ser slik ut:

(Det her en fin utgave som har fliser rundt, det er gjerne bare betong)

Dette er noe av det jeg liker minst med Pakistan.. Etter diverse besøk i løpet av dagen (det får bli en annen post) kom vi til vårt nye tilholdssted. Her ble vi geleidet inn i et rom hvor det snødde fra taket. Det har seg nemlig slik at alle hus, så langt uten unntak, i Pakistan har fuktskader. Derfør snødde det maling, som egentlig ikke er ordentlig maling, ned fra taket. Etter noen minutter var det tid for middag. Da tok vi på oss skoene som vi hadde satt fra oss utenfor rommet, gikk et par meter, for så å ta de av igjen før vi gikk inn på soverommet. (De har gjerne ikke gulvbelegg i gangene, det er bare betong.) På soverommet klatrer vi alle opp i senga for å nyte middagen. Jada, dette er helt normalt. Senga er ikke bare seng men også spisebord. Maten var som den pleier å være, utmerket. Når bordet/senga var ryddet av ble mennene borte, de skulle gå seg en tur. Når Marit spurte om Gunhild kunne være med fikk hun til svar at de skulle opp på taket. Det er pakistansk for at vi skal bare være mennene nå. Vi jentene så litt på tv. Når mennene kom tilbake hentet de tv og kombo dvd/vhs-spilleren, nå skulle mennene se tv. Det er også normalt å bære tv'n litt rundt i huset etter behov. Etter kveldsstellet hvor jeg denne kvelden kunne nyte både vask og ordentlig do(!) fant jeg to nydelige valper som fikk mye oppmerksomhet. Når jeg kom tilbake til soverommet vårt, som altså tidligere hadde vært spisestue, satt sjåføren og masserte beina til Marit. Dette er helt normalt og noe de ofte tilbyr å gjøre. Jaja tenkte jeg, det er vel greit fordi Marit har vært gift (mye er annerledes hvis man er eller har vært gift, altså er enke). Men etter å ha gi Marit en solid fotmassasje spurte han om jeg også ville ha en. Jeg sa nei da, det går fint det. I Pakistan er ofte ikke et nei et nei, så joda, jeg fikk massasje. Ta meg i hånda, det kan de ikke, men gi meg fotmassajse, det er ikke noe problem! Øst er vest og 5 og 2 er 9.. I senga/på spisebordet lå jeg, Gunhild og Marit og på en mobil seng (disse har de over alt) lå den gravide kona som bodde i huset. På rommet hvor det snødde lå alle mannfolka. Når morgenen kom fikk vi et stor bøtte med varmt vann som vi kunne bruke til morgenstellet (vask er nemlig ikke det samme som å ha varmt vann). Så var det tid for frokost. Da ble senga igjen til bord, mennene kom inn og vi spiste en stor, nydelig frokost. Jeg har oppdaget at de har noe som ligner pannekaker i dette landet som er fantastisk godt. I tillegg får vi gjerne egg, kanskje litt rester fra dagen før, yoghurt, loff (som de førøvrig kaller dobbel rata, altså dobbelbrød, fordi de synes det er så tykt) og selvfølgelig te. De pannekakene er i alle fall min favoritt til frokost, selv om de ikke akkurat er så sunne. 

Jeg har virkelig fått oppleve Pakistansk kultur på denne turen i alle fall. Som dere skjønner er det ganske annerledes enn hjemme her!

En nyyydelig hundevalp. Dette er forøvrig shalwa kameez - pysjen. Man må sove i det også når man er gjest for de kommer plutselig inn på rommet. Vi fikk derfor låne hver vår av Marit.

Og sånn ser jeg ut når jeg må ha sjalet over hodet også. Føler meg som Maria i et julespill..

Og her er jeg i en av mine tre, fire hvis du regner med den jeg kjøpte før reisen, nye shalwa kameez. Både jeg og Gunhild måtte ha noe mindre mønstrete. Nå føler jeg meg litt mer som en pakistansk prinsesse eller noe i den duren. Og ja, vi er på Pizza Hut, Marit hadde rett, det var fantastisk godt etter pakistansk frokost, lunsj og middag et par dager, uansett hvor godt det er.

This is Pakistan

Etter å ha vært en uke i Pakistan har jeg lært følgende om landet:

Jenter skal ikke ta menn i hånda, men kvinnene vil gjerne klemme på begge kinn. 

Trafikken er, i alle fall med vestlige øyne, et kaos uten like. Det er en salig blanding av hest eller esel med kjerre, motorsykkel - gjerne med 4-5 pasasjerer, busser og lastebiler - som forøvrig er fargelagt med ganske så herlige psykedeliske mønstre, og biler. Alt dette kjører side om side på en bred veibane, uten noe form for filer. Her er det tut og kjør som gjelder. Må få tatt noen bilder av denne trafikken.

Man drikker te hele tiden. Hvor enn vi går blir vi tilbudt te. Det er også veldig vanlig å få noe kaldt å drikke med en gang man kommer, og det er bare gjestene som får. Med andre ord føler man seg ganske rar når man sitter og drikker foran alle de andre.. 

Maten er veldig god!

Alle vil hilse på deg og vil gjerne snakke engelsk. Eller i alle fall si "How are you"? Det er veldig viktig å spørre hvordan du har det her nede.

Vi må også presentere oss hvor enn vi er. Og de er veldig opptatt av familie. Når man presenterer seg på den måten er det veldig vanlig å si hva faren din heter. 

Butikkene har et herlig jalla preg. Må få tatt noen bilder av det også.

Det er stor forskjell på fattig og rik, noe som ikke er noe særlig å oppleve. Idag ble jeg helt kvalm fordi jeg syntes så synd på en  liten stakkars gutt uten sko på beina og ville selge fyrstikker til oss. Neste gang kjøper jeg!

Et sjal kan bruker på veldig mange måter. Dette sjalet må de forøvrig ha på seg uansett. 

Det er veldig viktig at shalwa kameezen er strøket. Hvis min mor leser dette skjønner hun at jeg har et problem med dette punktet. Jeg er nemlig ikke særlig god på å stryke og det er veldig vanskelig å stryke kameezen fordi den er så posete og rar!

Ja.. Det var i alle fall noe av det jeg har lært om Pakistan så langt.

Litt bilder fra de siste dagene.

Vi besøkte et barnehjem/internat hvor det bor jenter fra fattige kår eller som er foreldreløse. De fleste av jentene har bodd der i mange år.

Noen av jentene hadde hatt bursdag. Stor stas med kake!

De eldre damene lager mat.

Jentene lager puter, sengetepper, duker og vesker med broderier. Det ble med en del hjem..

Ungene strømmet til Sista Marit, som de kaller henne.

Her er det hundevalpene som akkurat er født som er i fokus. 

Imorgen drar vi til nordover til Abbotabad og deretter til Isamabad. I Abbotabad skal vi se på et alfabetiseringsprogam. I Islamabad skal vi se på Islamabad. Marit sier vi skal spise pizza også. Foreløpig er vi ikke lei av pakistansk, så det kan nok hende vi dropper pizza hut (det er masse amerikanske kjeder her). Vi får nemlig mye norsk/svensk mat hos Birgitta (nabo og svensk misjonær som har vært her siden 71), og dermed har vi egentlig ikke spist så mye pakistansk. Med andre ord, det er fremdeles veldig godt!